Tilbake i Norge.

Hei! 
Det er flere som har spurt om et innlegg nå etter jeg har kommet hjem så why not. Jeg har mye på hjertet anyways så hold ut. 

Hvor skal jeg i det heletatt begynne? Så mye har skjedd på liten tid. First of all. Da jeg var ca. èn uke før hjemreise fikk jeg mildt sagt panikk. For det første hadde det ikke gått opp for meg, for det andre var det så var alt så nærme. Jeg skulle snart si hade til alle jeg hadde blitt veldig glad i, samtidig skulle jeg også forlate mitt hjem nr2 og hva i mine øyne er "verdens fineste land". 
Jeg prøvde å benytte tiden så godt jeg kunne den siste uken, var med venner og familie stortsett heletiden. Samtidig som jeg prøvde å nyte alt så godt jeg kunne var jeg utrolig lei meg. Det lå alltid i bakhodet at det var en "siste gang" for alt jeg gjorde.
Da min siste dag i New Zealand kom hadde jeg en utrolig rar følelse. Jeg og vfam dro en tur på stranden med min favoritt hund (hehe) og hadde egentlig en "vanlig dag" før avreise klokken 1530 NZ-tid.
 


Samtidig som det var utrolig trist, var jeg også veldig takknemlig for alt det fine jeg hadde fått oppleve. De fine minnene, den fine familien, og de fine vennene jeg hadde fått. 


"2t til avreise..." 

 

Og det var nå det skulle bli ille.. Tiden kom for at det siste skulle ned i kofferten, jeg skulle ta meg min siste lunsj også skulle vi avgårde. Hadde aldri trodd det skulle bli så tøft i hele mitt liv. I det jeg skulle forlate huset mitt begynte jeg å gråte. Det var sinnsykt tøft å forlate alt jeg hadde hatt for 10 måneder. 
På flyplassen ble ikke stemningen noe bedre. Jeg gråt og gråt, og jeg og vsøs prøvde så godt vi kunne å trøste hverandre. Det ble et veldig trist farvell med alle i vfamilien og når "the final call" til min flight ble ropt opp (som jeg forresten ikke fikk med meg engang) ble jeg kastet ut i det.
Min "tøffe" vfar som ikke skulle gråte var helt på kanten og kastet meg ut på flyet. Haha, kommer aldri til å glemme det.. Èn siste klem og inn på et lite fly på vei til Auckland.
Hadde egentlg ikke planer om å poste dette på bloggen, men jo.. Skrev ett notat om hva jeg følte på dette flyet, og her er et lite utdrag. (ps: dypt)
"Nå sitter jeg på det første flyet, har akkurat forlatt mine kjære i nelson. Det var det vansjeligste jeg noengang har gjort (...). fller meg helt tom. Tom for alt, jeg hadde aldri trodd det skulle være så ille. Jeg er sliten og vil bare legge meg ned å skrike. Sitter såklart alene på flyet, heldigvis sitter de andre rett bak meg. Resten av gjengen kommer med et fly ca 50 min etter oss.
Nå hører jeg på musikk som minner meg om sene sommerkvelder her i NZ. I see fire, såklart. Fyfaen dette er helt jævlig. Har fått flere brev, men jeg klarer ikke åpne dem enda. Skulle ønske dette var en håpløs drøm. Jeg vil bare våkne opp i sengen min i gode Nelson. Jeg vil kunne gå ut i stuen og synge som en gærning med bessy. Skulle gjort så mye for å kunne gå tilbake i tid, bare litt.
Jeg sitter med kanskje den største klumpen jeg noengang har hatt. Hode mitt er helt tungt og føles ut som at det skal sprenges any minute. Jeg kan virkelig ikke beskrive denne følelsen. Må sove, dette må gå fort." 
Kort fortalt: Ikke gøy. 
 
Nelson > Auckland. 

Heldigvis gikk det bare bedre fra nå. Vi kom frem til Auckland der vi gikk igjennom den massive kontrollen NZ har. Vi satte oss på burgerking da det plutselig hadde blitt kveld og ventet på de andre. Jeg gikk inn på do for å fjerne mascaraflekkene jeg hadde hatt i hele ansiktet. (hvorfor tok jeg på meg sminke på en dag som dette.... idk).
 
Her var jeg passe sliten.. Hællemåne. 

Etter en kort stund kom resten av gjengen, og stemningen var utrolig trist.
 
... Uff, ut på tur ja. 

 

Ved 10tiden var det klart for Auckland>LA. Tanken på at vi nå faktisk forlot NZ for en god stund gjorde meg trist igjen, såklart. Tiltross for at jeg satt alene hele denne strekningen fikk jeg også sovet en del. Sett noen filmer som ikke skulle være for triste osv. 
Flytiden gikk overraskende fort og når vi endelig var fremme i L.A begynte alle å tenke glade tanker. Vi skulle snart hjem, hjem til de vi ikke hadde sett på en laang stund.
 
Neste stopp: London. 

 

Denne strekningen satt jeg sammen med Frida og Brynhild - passet meg kjempebra. Verken jeg eller Brynhild sov ett sekund og spesielt Brynhild var irriterende hyper. Hehe, det var en sinnsykt morsom flight i hvertfall. 


Okda, Bryn sov kanskje ett sekund. Jeg ødela søvnen hennes greit fort og det gikk utover meg senere. Så hvor smart denne lille photoshooten med sovende Bryn var - kan diskuteres. 

Uansett, on our way og alt for excited: 
 
Noen fikk hvertfall sovet da..... 
  

Også.. London. Her var alle for "stygge" til at noen bilder kunne bli tatt, hehe, neida bare kødda. Ganske klare for NORGE neste og møte på nordmenn flere steder gjorde til ekstremt mye glede. Vi trasket på flyet mot NORGE og kapteinen begynte å prate norsk. Gud, som dere skulle sett øynene på oss da, spesielt da vi fikk tak i DAGBLADET (DAGENS). Shit denne følelsen var helt syk. 

Og her var Pia på norsk jord og ferdig med sin første taxfree handling med 18+ ting. Hehe, her var jeg helt skjelven i kroppen, vitende om at glade mennesker stod ute å ventet på meg (hvertfall det jeg trodde). 
Jeg sa hade til mine kjære nordmenn som hadde gjort dette året fabelaktig og tuslet ut igjennom den siste "kontrollen".  

Jeg så for meg at de ventende skulle bli glade og smile så bredt, men der tok jeg feil. Jeg kom ut til en hylgråtende (jeg tuller ikke, det var hulking) gjeng som ventet på meg. Jeg lo samtidig som jeg felte enda flere tårer. Følelsen av å klemme familien og vennene mine var helt ubeskrivelig. 
Jeg hadde det så fint samtidig som jeg var dø, utrolig takknemlig for alle som var der for meg! Dere er best. 

Nå har jeg vært hjemme i èn og en halv uke ca, og det føles ut som at jeg alltid har vært hjemme. Siden den gangen har jeg blandt annet: 

Fått en Suprise-velkommen-hjem. Jeg hadde null aning og ble KJEMPE overrasket når sånn 20 jenter skrek i det jeg kom ut i stuen til Embz. You're the best. 

<3


Jeg har også møtt to av mine kjære nordmenn som bare bor 40 min unna meg. 

 
Det gikk ikke èn uke engang, og det var sykt godt å se dem igjen.. Haha ååh.

Har gjort utrolig mye på kort tid, møtt de fleste i familien og vennene mine. Utrolig godt å være hjemme, samtidig som jeg savner NZ mer og mer for hver dag som går. 
 

Mine fantastiske vforeldre som oppdaget snapchat.. Miss you's!!

Det er mye som skjer fremover som også holder meg opptatt, det er ganske bra. Har nå en jobb, snart eksamen og skal så fort som mulig ta lappen. Jeg kjenner savnet etter den chille livsstilen er sinnsykt stor.. Jeg er overall-super-glad for denne opplevelsen, for det livet jeg levde der og alle jeg har møtt. Jeg kjenner selv at jeg har vokst utrolig mye på året, og lært såå mye.

 

Jeg anbefaler utveksling på det sterkeste - selvom goodbyen er utrolig trist. Det er det beste året i mitt liv og jeg angrer ikke ett sekund. Jeg gleder meg til den dagen jeg kan pakke kofferten og dra tilbake til NZ.. 
Igjen, takk for meg!
(Bare å sende meg mail; xpia-@hotmail.com - om det er noe du lurer på ang. utveksling. Jeg syntes det er kjempekoselig å få meldinger, og jeg skal såklart svare så godt jeg kan.)

 

<3 New Zealand <3

 

Les mer i arkivet » Mai 2014 » April 2014 » Mars 2014
legg meg til som venn

Pia Glenne (17år). Reiser på utveksling til Nelson i New Zealand 24 juli 2013. Her kan familie, venner og kjente følge med på hva jeg gjør på andre siden av jordkloden. (crazy). Legg gjerne igjen en kommentar om det er noe du lurer på! Piaglenne@Instagram/facebook


Kontakt


mail: xpia-@hotmail.com/facebook: Pia Glenne/instagram:piaglenne


Kategorier



gratisdesign av Tonjemt
hits